Voff! Voff! hører vi fra innsiden av ytterdøra da vi ringer på. Her er det noen som passer jobben sin. Døra går opp, og Rune ønsker velkommen inn i den 298 kvadratmeter store bygningen. Her er det virkelig boltreplass for alle. Når vi først hilser på den sorte blandingshunden Kira, går halen som et tivoli mens kroppen rister av glede.
I det vi kommer opp trappene til annen etasje, som kan regnes som “hovedkvarteret” i huset, åpner det seg en stor åpen stue. Herfra går vi videre til stedet der menneskene ofte samles, nemlig kjøkkenet. Det romslige og flotte kjøkkenet går i elegant flukt med stua. De store vinduene henter det gode dagslyset inn og bygger opp under en allerede god romfølelse - og en følelse av at dette er et godt sted å være. Rundt det lange spisebordet på kjøkkenet strekker gjestfriheten seg langt. Her samles ofte de tre generasjonene som bor i huset, til måltider og drøs.
Tilfeldig at det ble slik
Det var egentlig litt tilfeldig at det ble slik som det ble. Marit hadde leilighet i Langflåtveien og familien bodde ikke langt ifra. Barndomshjemmet hadde stått tomt i 10 år. - Vi snakket om å selge Sølvbunkeveien og bygge på tomten vår, men så nevnte Marit Sølvbunkeveien. Det utviklet seg fra tanke til prosess, forteller Nina.
- Det var ikke gjort på et kvarter, sier Rune. - Vi måtte tenke oss nøye om. Blant annet ble det viktig med tre “avdelinger” og at det skulle være tre innganger.
Mens Nina og Rune har soverom i hovedetasjen, har Marit sin egen oase i etasjen under. En koselig leilighet, med vinterhage. Guttene stortrives for sin del i første etasje, der de har hvert sitt rom og medierom.
> Les også: Bygge nytt? Slik er det første møtet med arkitekt Bent Eddie
Med gammel reguleringsplan, begrenset utnyttelsesgrad og biloppstillingsplass var det ifølge ekteparet kun den konstellasjonen som nå står på tomten som var mulig. Sølvbunkeveien 12 hadde nemlig en utfordrende tomt.
- Likevel greide han Bent Eddie og Stolt Bolig å bygge drømmehuset for oss, smiler Nina.
Mor, svigermor og mormor Marit som er i “70-årene”, som hun selv sier, slipper ensomhet. Hun er nå tettere på familien sin. Hun raller rundt i bil og klarer seg godt, men hjelpen er aldri langt unna når hun må trenge den - enten det gjelder bistand til digitale utfordringer eller matvarehandling. Dessuten spiser de hele gjengen sammen så ofte de kan.
- Det er fint å spise sammen, men jeg lager litt selv også, medgir Marit. Hun trives godt i leiligheten i etasjen under, selv om den er noe mindre enn den hun flyttet fra.
- Ingen blir yngre, heller ikke svigermor. Det er himla greit å ha denne nærheten. Det sparer oss for mye tid og mange bilturer. Har vi ikke hørt noe eller ikke får kontakt, kan vi bare banke på døra, sier Rune.
- Har vi ikke spist sammen, er veien kort til å levere noen middagsrester til mor, sier Nina. Og hun legger til:
- Senere, når vi to er gamle, kan vi flytte inn i den leiligheten som Marit har bodd i.
